24. okt
MINNESMERKE: Britt Karin Larsen i finske omgivelser på Finnetunet på Glomdalsmuseet, som i likhet med bøkene hennes et minnesmerke over finnekulturen. alle FOTO: MAY NORDSVEEN
 
Tatt farvel med finnene
Etter sju kritikerroste bøker på sju år om folket på Finnskogen, har forfatteren Britt Karin Larsen satt strek. Men skrive vil hun fortsatte med.

Publisert: 17.des.2015 09:08
Oppdatert: 17.des.2015 09:14

Elverum: – Det blir ikke flere bøker om finnene. Nå har jeg fulgt dem fram til i dag. Nå får de greie seg selv. Jeg er veldig glad jeg har fått det ferdig, jeg savner det litt, men har fått satt ord på en viktig del av historien, sier Britt Karin Larsen.

– Drivkraften er at jeg synes temaet er viktig. Jeg har bestandig skrevet. Det er slik jeg utvikler meg. Jeg klarer ikke å skrive om noe jeg ikke synes er viktig, sier hun.

Av Dagbladet er Finnskogserien hennes er da også blitt kalt en gave til norsk samtidslitteratur. Andre har gitt terningkast fem og seks.

Stor betydning

Bak bøkene, som må kunne sies å være hennes hovedverk, ligger mye arbeid, Hun har vært på kurs og seminarer for å høre på og lære, mange av dem langt inn i Sverige, på utallige besøk på Finnskogen, der finske innvandrere slo seg ned på 1600-tallet og fått go0d hjelp av biblioteket her i Elverum til å finne materiale om finnene og prat med forskere og skogsarbeidere.

– Jeg må jobbe mye for å skrive ei bok i året, sier hun.

Men også førerkortet som hun skaffet seg som 60-åring for 10 år siden, har også hatt veldig stor betydning for bokserien.

Dokumentaren «Den humpete veien til førerkortet» fra 2007 sier sitt.

– Bare det å tenke seg å komme seg til Sverige var vanskelig. Da bussen jeg tok til svenskegrensen ankom, hadde bussen videre innover Sverige gått en halv time før, sier hun.

– Det er stor interesse for finnekulturen, sier Larsen.

Hun trekker fram det jordnære, historien, restene av den gamle kulturen, og at den holder naturen hellig.

Samtidig nevner hun tv-seriene «Tore på sporet» og «Hvem tror du at du er», der kjente personer finner røtter tilbake til finnene.– Er du overrasket over at bøkene dine har nådd fram til så mange?

– Ja. Jeg har skrevet i så mange år. Nå begynner invitasjoner å rase inn fra bibliotek og festivaler. I høst var jeg på fire festivaler i løpet av ei uke. Jeg var i Rogaland en kveld og skulle til Vestfold neste morgen. Da det var umulig å rekke det med buss og tog, samarbeidet bibliotekene om flybillett til meg, forteller hun.

– Jeg har vært i alle fylkene unntatt Hordaland. Jo mindre sted, dess bedre. Jeg er takknemlig overfor dem som har invitert meg. Et sted overnattet jeg over et bakeri. Der bar de opp et stort fruktfat til meg. På biblioteket i Melhus hadde de invitert et spelemannslag. De så jeg trampet takta og ble bydd opp til dans rundt bokhyllene. I et lite bibliotek i Agder kom en mann med et bilde av et finnetorp. Familien til kona hans kom derfra, forteller hun.

Minoriteter

Larsen har gitt ut over 30 bøker innen forskjellig sjanger, dikt, barnebøker, dokumentar og romaner.

Det andre hovedverket hennes er trilogien om taterne, som kom ut i 1997, 1998 og 1999, også de kritikerrost og vært med på å gi henne den posisjonen hun har. Dokumentaren «Et annet folk» handler også taterne.

– Jeg har bestandig skrevet mye om minoriteter, tuaregene i Sahara er en av dem. Som ung ble jeg veldig opptatt av indianerne. Skogfinnene følte slektskap med dem, sier hun.

I listen over utgivelsene hennes ligger dokumentaren «Den lykkelige vandreboka».

– Den første gangen jeg satte mine bein i fjellheimen, skjedde det noe. Jeg ble hekta, og det ble bok etter hvert, forteller hun.

– Det går an å gå alene. Jeg har fulgt merkete stier og gått fra hytte til hytte i lettere terreng, sier Larsen.

Hun påpeker gleden ved naturopplevelsen når hun har strevd seg oppover og får belønningen når hun kommer på toppen.

– Med nistepakke og kaffe i sekken startet jeg en tur fra Ellefsplass i Øversjødalen til Tynset i tåke. Før Rausjødalen, mens jeg spiste nista lettet tåka og toppen av Elgpiggen svevde over tåka, forteller hun.

Pocketutgaver

Larsen er mer opptatt av at flere skal lese bøker enn å tjene penger og ser gjerne at bøker blir gitt ut som pocketutgaver, slik at flere får råd til å kjøpe dem.

– Hadde du trodd at du skulle få den litterære plassen du har fått da du begynte å skrive?– Nei, nei, nei. Jeg er veldig overrasket over det som er skjedd de siste par årene og at det danske Gyldendal har kjøpt Finnskogbøkene synes jeg er moro, sier hun.

Ulike priser

Hun opplever å bli gjenkjent på gata, men lite begeistret for å bli kalt kjendis.

– Jeg synes det er hyggelig når folk kommer bort til meg og sier at de liker bøkene mine, sier hun.

Forfatterskapet hennes, som startet med noveller i ukeblader, har gitt henne flere priser, Gyldendals legat i 1993, Sarpsborgprisen og Hedmark fylkeskommunes kulturpris i 1998, Norsk PENs ytringsfrihetspris, Ossietzkyprisen, i 2000, Riksmålsforbundets litteraturpris og Amalie Skramprisen i 2001 og Doblougprisen i 2014.

På tatermuseet Latjo drom er barneboka, som hun har skrevet sammen med Liv Borge en del av utstillingen.

– Jeg har lyst til å skrive mer for unger. Det er veldig mye jeg har lyst til å gjøre, sier Larsen.

 
– Artikkelen fortsetter under bildet –
SKRIVEPLASS: Britt Karin Larsen bruker kjøkkenbordet som skriveplass og skrivemaskin som arbeidsredskap.
Telefon: 400 03 450   /   Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør:Gøran Kristiansen », 977 63 706
iElverum har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
iElverum bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no
Telefon: 400 03 450   /   Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør:Gøran Kristiansen », 977 63 706
iElverum har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
iElverum bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no